En stadig økende utbygging av vindkraft i Norge og Europa de siste 20 år har ført til et behov for egne regler og forskrifter for vindparker. Spesielt gjelder dette forskrifter for nettilknytning og systemintegrasjon av store vindparker. Vindkraft er på full fart inn i kraftsystemene, og kommer til å bli en betydelig faktor i nasjonal kraftforsyning. Vindkraft egner seg best på steder hvor det blåser mye, og som samtidig har tilgjengelig landareal for utbygging. Problemet er at disse områdene stort sett er steder med begrenset populasjon og relativt svake nett. Når store mengder vindkraft kobles til svake nett, settes det store krav til reguleringmessige og tekniske løsninger. Dette kommer av at kraftsystemene ofte består av store og sentralplasserte kraftproduksjonsenheter med forholdsvis trege reguleringssløyfer.
Dette prosjektet ser nærmere på hvilke regelverk land med mye vindkraft har implementert for å regulere tilknytninger av vindparker til et overliggende nett. Slike regelverk og retningslinjer (ofte benevnt med fellesbetegnelsen grid codes) finnes for alle energiproduserende enheter i de fleste land, men et fåtall har laget egne for vindkraft. Det vil bli nødvendig å spesifisere egne regler for vindparker, da effektproduksjonen fra en vindturbin vil variere stokastisk med vindhastigheten. Dette representerer store utfordringer da det er viktig at kraftforsyningen beholder korrekt spenning og frekvens under enhver situasjon.
Rapporten inneholder en oversikt over regelverkene i forskjellige europeiske land, og en matrise hvor disse sammenlignes. Videre tar rapporten for seg hvilke konfigurasjoner som eksisterer på generatorsiden i en vindturbin. Innholdet dekker også en enkel innføring i ulike forhold som berøres ved utbygging og konstruksjon av en vindpark. Utfordringer og generelle betraktninger for vindsektorens fremtidsutsikt drøftes også med utgangspunkt i et økonomisk perspektiv.
